En tidligere korgutt om bråket rundt Domkirkens Guttekor [Norwegian]

Stavanger domkirkes guttekor betyr mye for mange. Det har kommet tydelig frem på Aftenbladet sine debatt-sider i det siste. Det som ikke kommer frem i debatten er hvor mye guttekoret betyr for guttene som synger og har sunget i det.

Publisert i Stavanger Aftenblad 13. November, 2010

Publisert i Stavanger Aftenblad 13. November, 2010

Man kan diskutere i det uendelige hvordan et kor ideelt sett bør drives, i hvert fall hvis man leter etter et fasitsvar. Alle vil selvsagt det beste for koret, men når mesteparten av diskusjonen baseres på upresise fakta og misforståelser blir debatten veldig fort meningsløs og misvisende. Ettersom Stavanger Aftenblad benyttes som en arena for denne debatten tør jeg nesten ikke tenke på hva slags inntrykk lesere sitter igjen med. Dette er urettferdig mot sangerne i koret som har grunn til å være meget stolte av å synge i Stavanger Domkirkes Guttekor.

Jeg er en av de to korguttene på bildet fra 2002 som ofte illustrerer innlegg angående guttekoret. Da bildet ble tatt hadde jeg sunget i koret i seks og et halvt år. Etter at bildet ble tatt sang jeg i koret i seks år til før jeg for to år siden flyttet til Skottland for å studere. Under bildet blir jeg sitert på at det er “jysla kjekt å synge.” Strengt talt tilhører nok akkurat disse ordene Klaus, som også er avbildet, men jeg står fullt og helt inne for dem likevel.

Det har betydd enormt mye for meg å ha fått være en del av guttekoret så og si opp igjennom hele oppveksten min. Jeg husker fremdeles da jeg som en nervøs, forventningsfull åtteåring trappet opp på min første kor-øvelse. Jeg ble tildelt en tykk mørkeblå bok med veldig mange noter og veldig mye tysk tekst. Vi bladde opp på side to og begynte å synge: “Jauchzet frohlocket. Auf preiset die Tage.” Min første av uendelig mange strofer som korgutt. Noen måneder senere var jeg med på å synge denne strofen, og resten av Bach’s “Juleoratoriet,” i en fullsatt domkirke med orkester og et storslått kor. En kraftig opplevelse for en åtteåring. En opplevelse man sent glemmer.

Mange har som juletradisjon å se Reisen til Julestjernen og Tre Nøtter til Askepott på tv. For meg er tradisjonen å synge. Om det så er i morgengudstjeneste i Domkirken på julaften, høymesser utover juledagene eller julekonserter. Dette gleder jeg meg til hvert år, og julen er bare ett av mange eksempler på hvordan koret alltid har vært en fantastisk del av livet mitt. Igjennom koret har jeg fått være en del av et veldig åpent og aktivt sosialt miljø, ikke bare lokalt men også nasjonalt og til dels internasjonalt. Korsang er en stor del av livet mitt, en del jeg ikke kan se for meg å ha vært foruten.

Jeg vil derfor gi en sterk oppfordring til foresatte med barn som liker å synge: foreslå kor. å synge i kor er noe man får veldig mye glede av resten av livet. Det sosiale båndet man knytter til folk ved å synge med dem, ved å skape musikk sammen med dem, er unikt. Mestringsfølelsen man får når man vet at koret har sunget kjempebra er utrolig. Med på kjøpet får man også utviklet seg både musikalsk og personlig. Man får en selvdisiplin og en respekt for andre mennesker som er uvurderlig i det videre liv.

Domkirkens kormiljø er fantastisk. På tross av at guttekoret gjennomgår en liten overgangsperiode i disse dager kommer Domkirkens Guttekor selvfølgelig til å bestå. En fantastisk gruppe mennesker, sangerne inkludert, gir veldig mye av seg selv for at guttekoret skal bli så bra som overhodet mulig for alle som synger i det. Jeg er ikke i tvil om at det å synge i guttekoret alltid vil være “jysla kjekt.”

Christian Leoonard Quale – Tidligere korgutt

November 14, 2010